Hva kan vi lære av Wien?
Tekst og bilder av Anna Rosa Strassegger, arkitekt og medlem av Tøyen Boligbyggelag
Hva kan vi lære av Wiens sosiale boligpolitikk? Det er et stort spørsmål. Wien er som ethvert annet sted betinget av sin historie og kontekst. Likevel er det interessant å se til andre for å få inspirasjon når en selv skal snu et skip eller få en bjørn til å danse. I Wien presiserer politikere og byråkrater at bolig er en menneskerett. Alle skal kunne ha tryggheten av en varig bolig. Det er nok til å fange interessen og få meg til å undres om hva som skjer i byen. Nedenfor vil jeg se litt på historien og oppbyggingen av Wiens berømte ikke-kommersielle sektor, og på måter nye modeller og pilotprosjekt har funnet plass i systemet. For i det siste har forsøk på å sette nabolag, solidaritet og samskaping først, ledet til nyvinninger som på alvor tar tak i dagens urbane utfordringer.
​
I Wien er boligpolitikken grunnsteinen for all annen politikk, og dette har gitt byen både et godt ry og en tiltrekningskraft. Wien plasseres stadig på toppen av rangeringer over verdens beste steder å bo, og holder på å overta for Berlin som base for kunstnere og intellektuelle. Boligsektoren trekkes frem som en av hovedgrunnene til dette.
Byen er anerkjent for sine lave bokostnader og langtidskontrakter, samt politikernes vilje til å investere i bolig for å løse samfunnsutfordringer. Rundt halvparten av befolkningen bor i den ikke-kommersielle sektoren av enten kommunale eller subsidierte boliger, og en enda større andel ville kvalifisert til boligene, slik at systemet er i flertallets interesse. Selv om systemet har møtt og møter en del motstand i dagens markedstenkning innenfor EU, holder Wien like fullt fast på sitt etos om bolig som menneskerett først, marked sekundært. For å forstå systemet er det nyttig å se på historien til boligpolitikken.
​​​
1
Veien til dagens Wien: Historien bak byens sosiale boligpolitikk​​
​
Historien går slik: Oppstarten av Wiens boligpolitikk strekker seg tilbake til etableringen av Østerrike som republikk etter første verdenskrig. Landets første demokratiske valg førte en sosialdemokratisk regjering til makta i den tett befolkede hovedstaden, mens kristendemokratene styrte staten. I Russland hadde sosialismen nylig startet en internasjonal revolusjon, men Wiens nye borgermester valgte en annen vei. Han satset i stedet på en totalrenovering av skattesystemet og en kløktig bruk av unntakslover fra krigstiden, for å sikre en radikal omfordeling av velstand innenfor den sterkt klassedelte byen.
Boforholdene var blant de verste i Europa, og boligbyggingen ble en viktig brikke i reformeringen av samfunnet. Nye reguleringer og progressive luksus- og boligskatter tillot en storstilt kommunal overtakelse av utbyggingen. Det ble oppført arbeiderboliger i lyse og luftige omgivelser, med ufristede leiekontrakter og nye fasiliteter som barnehager, vaskeri og bibliotek. Valget av murkonstruksjoner ga jobb til mange av byens utallige arbeidsløse. Det ble satt opp en sammensatt matrise av botid i byen, øvre inntektsgrenser, lokal tilhørighet og andre sosiale hensyn for å velge ut hvem som skulle få bolig først.
​
Finansbyrådet spilte en nøkkelrolle i utformingen av planen, da rimelige og gode boforhold ikke bare skulle heve arbeidernes livskvalitet, men også holde lønningene lave nok til å gi eksportindustrien internasjonal konkurransekraft. Denne logikken ble videreført i etterkrigstidens sosialdemokrati, da på landsbasis, og inkorporert i det østerrikerne kaller Sozialpartnerschaft, en ​form for trepartssamarbeid mellom regjering, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Etter et mellomspill med fascisme, nazisme, krig og teppebombing ble byen gjenbygd, og en moderert versjon av sosialdemokratenes boligpolitikk ble videreført. Da boligbehovet var så stort, ble det også etablert et system med subsidiering av ikke-kommersielle boligselskap til å supplere den kommunale byggingen og heve byggetakten
Ikke-kommersielle boligselskap var dermed tidlig involvert i Wiens allmenne sosiale boligbygging. Subsidierte leieboliger var og er like strengt regulert som de kommunale, for å sikre beboerrettigheter og kvalitet. Subsidiene administreres av byen, og finansieres av en statlig 1% boligskatt som etter krigen ble forhandlet frem av arbeidslivspartene. Arbeidstaker trekkes 0,5% og arbeidsgiver står for de andre 0,5%. For å motta subsidier må en bygge til en fastsatt pris per kvadratmeter, med spesifikke kvalitetskrav, gjennomføringskontroll og noen ganger kommunal disposisjonsrett for en fastsatt prosent av boligene for byen. ​
Dette gir kommunen kontrollmuligheter utover den normale byggesaksbehandlingen, da penger kan holdes igjen om det ikke bygges etter planen. Hensikten er å sikre tilsvarende trygghet som i kommunale gårder, med en regulert, lav leie og livstidskontrakter som kan overføres til neste generasjon under visse betingelser. Kommersielle utbyggere kan også motta subsidier om de oppfyller de samme kriteriene, og kommunen har hjelpefunksjoner der beboere kan sjekke om de betaler for mye i leie, eller finne satser for kompensasjon fra huseier ved oppussing. Kommunen har også en rekke andre tilbud og organisasjoner, slik som boligfestivaler, nabolagsdager og podcaster.
Det som skiller historien til Wien fra Oslo er ikke at Wien etter krigen bygget opp en allmenn boligsektor utenfor det profittdrevne markedet, men at de har valgt å beholde den til i dag. I Norge satset vi på å sikre boliger for alle etter krigen, men skiftet kurs og ga opp prosjektet på 80-tallet. Noen av Wiens modeller for subsidierte leieboliger inkluderer refunderbare primærinnskudd og i blant muligheter for senere prisregulerte kjøp og salg, og minner sterkt om den norske borettslagsmodellen fra Gerhardsen-tida. Wien har altså ikke har fulgt én enkelt og homogen modell, men har utviklet flere løsninger for boligsektoren, men aldri solgt ut og privatisert den kommunale sektoren.​​​​​​​​​​​​
​
2
Hvorfor valgte Wien annerledes?
Det er et omfattende spørsmål. Arkitekturhistorikeren Liane Lefaivre mener at politikerne i Østerrike ikke falt for den nyliberale ideologien på 80-tallet og i stedet beholdt en type keynesianisme, i det minste innen boligpolitikken. Lefaivre viser til at økonomene i makta i Østerrike tolket 70-tallets oljekrise og avindustrialisering i rammen av økt konkurranse fra voksende økonomier som Kina og India, ikke en feilet planøkonomi. Dermed kunne Wien kjøre på som før, med strategiske tomtekjøp, oppgradert lovverk om maksimale leier mm. Landet kom ikke spesielt dårlig ut av det.
Tomtepolitikken er hjørnesteinen i Wiens boligpolitikk, for der de eier tomtene, kan de sette premissene. Wien har i dag en omfattende eiendomsportefølje som inkluderer både rundt 200 000 boliger og store tomtereserver. I ettertid har kontinuiteten i systemet gitt byen et mulighetsrom andre byer som vil gjenoppstarte en ikke-kommersiell boligsektor for allmennheten, bare kan
drømme om. Det peker også på hvor en eventuelt må starte for å lykkes: I Oslo vil eksempelvis det som fins igjen av kommunale utviklingstomter være stedene byen har størst mulighet til å få testet ut en fornyelse og mangfoldiggjøring av boligsektoren for å løse større de nye utfordringene.
​
3
4
Også de ikke-kommersielle boligselskapene i Wien, som startet som små selvbyggerkooperativer, har i dag store portfolier av eiendommer med nedbetalte lån, som kan brukes som garanti for nye lån, og der leieinntekter kan brukes på oppussing og i på nyinvesteringer. Av det kan en lære at selv om nyoppstartede ikke-kommersielle selskap nok vil måtte være avhengig av gode rammebetingelser, kan de nå robusthet på sikt.
​
Boliginnovasjon, bærekraft og nabolag
​
Mellom 2016 og 2022 arrangerte Wien en internasjonal byggeutstilling (IBA- Internationale Bauaustellung). IBA er en modell fra Tyskland, som i Wien gjentolket av byen selv. Det er ikke en utstilling per se, men en langvarig prosess, med både kunnskapsinnhenting, formidling, prosjektoppstart, finansiering og koordinering mm. Temaet for IBA-Wien var Neues Soziales Wohnen og så på sosiale spørsmål i byutviklingen, med særlig fokus på den blandede byen og rollen til nabolaget og områdeutviklinga i å skape gode steder å bo som ivaretar flere behov enn bare tak over hodet.
IBA markerte en videreføring av en lang tradisjon av uttesting av nye løsninger for å løse samfunnsutfordringer, som så blir fulgt opp med kunnskapsinnhenting av konsekvensene. IBA involverte et team av forskere fra ulike fagfelt som systematisk undersøkte effektene av de foreslåtte tiltakene. Kanskje er det nettopp Wiens vilje og evne til å bruke boligpolitikken som et verktøy for å møte byens sosiale utfordringer, samtidig som den nøye evalueres og justeres underveis, som har gjort systemet tilpasset, verdsatt og fortsatt fungerende. Dette kan også tjene som inspirasjon for oss i Norge.
De kommunalt bygde boligene og de subsidierte ikke-kommersielle boligene er kjent for å være av mye høyere kvalitet enn de kommersielle, med både bedre planløsninger og mer fokus på bærekraft. De siste årene har også fokuset omfavnet den miljømessige bærekraften, med sterkere kriterier for uteområders klimatilpasning og klimamediering, samt materialbruk, livssyklus og fokus på fornyelse av eksisterende bebyggelse fremfor nybygg.
​
IBA og byggfelleskap i nabolaget
IBA tillot i 6 år en utprøving av ulike og blandede utbyggingsmodeller, blant annet i den nye delbydelen Sonnwendviertel. Området består av en blanding av offentlige, ikke-kommersielle og kommersielle prosjekter på en gammel jernbanetomt. Første del av Sonnwendviertel stod ferdig allerede i 2013, men reguleringsplanen for tomtas østside ble endret underveis i prosessen med IBA; fra næringsområde til et blandet bo-, tjeneste- og næringsområde. Her ble det skapt et levende nabolag med en felles "stue" i gågata, der bilparkering er samlet i noen få felles garasjeanlegg, som også fungerer som lydskjerming mot togtrafikken. I den tettvevde tomtestrukturen ble det også avsatt plass til skole, barnehage, kunstneratelier, studentbolig, service, næring og interessant nok flere byggfellesskap.
​
For meg som arkitekt har Sonnwendviertel vært en øyeåpner. Da jeg besøkte området i sommer uten særlig bakgrunnskunnskap ble jeg først ikke særlig imponert av den østre delen, med visse minneverdige unntak. Det er først i ettertid, når jeg har lest om nabolagets oppbyggning, sammensetning og innhold, at det har slått meg hvor mye interessant arbeid som ligger til grunn og hvor aktuelt og inspirerende prosjektet egentlig er. Det illustrerer hvor vanskelig det er å dømme en by på fasaden. Det er hvordan den ter seg som virkelig betyr noe, og her har området noe eget for seg. ​
​​​​​
5
6
7
​​​Det betyr ikke at det ytre er uten betydning, da fasadene er veggene til det offentlige rom, der mennesker møtes på tvers av bobler, så det har noe å si for opplevelsen om det oppleves som et hyggelig sted å være som har plass til en selv og en annen. For meg treffer Sonnwendviertel slik en nerve av det man jobber med som arkitekt, nettopp fordi jeg opplevde hovedgata, aka “fellesstua” som noe monoton og livløs.
​
I beskrivelsen gjøres alt “rett”, som en drøm, med flotte ideer om åpne førsteetasjer, bilfrie soner, kule fellesfunksjoner, og annet faglig snadder. I praksis opplevdes det ikke like inviterende som på papiret. Det kunne vært hvor som helst. Noen bygg hadde gode proporsjoner, fine detaljer, og noen hadde fine historiske referanser, og det var helhet og med variasjon. Mye kunne jeg sikkert kommet på å tegne selv, sittende på et arkitektkontor et eller annet sted, med en ukjent beboer i bakhodet. Det var ikke dårlig håndverk per se, men det var rett og slett uinteressant, inntil jeg snublet over to viktige unntak som med karakter og stemning.
​​​​​
Etter en liten sving i gateløpet, midt mellom de lyspussede og platekledde fasadene, tittet det frem en fargeklatt med grønne vekster, trekledning, sykkelverksted, kafé med fargerikt møblert uteservering og balkongrekker oppover hvor du kunne se spor av boende. Her var omtrent ingenting generisk, men i stedet lysende av overskudd, liv og energi. Det strålte ut og omformet plassrommet - og tiltrakk meg som en veps mot vinglasset.
​
Et steinkast bortover gata var det ny oase av liv, der plantebed fylte bakken og vekster klatret fra balkonger oppover fasaden, med vegger malt i glødende solgult. Et åpent, senket samlingsrom ledet til et musikksenter, og en nabolagskafé med lekestue lå åpen mot parken. På betondekket var det lagt en avsluttende bord med mosaikk i ulike farger, formet for hånd, som små juveler. Alt dette var i kontrast til de så velkjente, kjemmede fasadene rundt, der butikker, kontorer og legesentre forsvant bak helveggs, trelags argonglass. Disse vises alltid som helt transparente og åpne i visualiseringer, men i dagslyset den dagen reflekterte de i stedet en uflidd menneskekropp som en abnormitet mot en rettvinklet, velordnet verden av speil. Kanskje to timers styling kunne omskapt figuren til å danne en frisk kontrast mot bakgrunnen og det hele fungert for instagram, hvem vet. For flere vil det nok oppleves tiltalende velholdt. For meg fremmet speilbildet mest en ubehagelig selvbevissthet etter en dag i 32 grader. Ved det gule huset følte jeg det derimot som jeg var velkommen til å bare være, sette meg ned, slå av en prat og kanskje bli venner med naboen samme dag.
​
Det disse to prosjektene har til felles er at de begge er utviklet som byggfellesskap, hvor aktiv deltakelse fra fremtidige beboere og samskaping har stått i sentrum.
​​​​​​​
Det første prosjektet, Bikes and Rails (se bildet over), eies av habiTAT Miethäusersyndikat; en østerriksk versjon av det tyske leiegårdssyndikatet. Prosjektet bygger på kollektivt eierskap og kan sies å være et ideologisk forsøk på å skape alternativer til kapitalisme med kontraktsfestet fraskrivelse av fremtidig profitt. Dette betyr at beboerne både er eiere og leietakere samtidig. I tillegg ligger det en omfattende sosial struktur bak prosjektet, med demokratisk styring og drift. Organisasjonen legger vekt på individuell frihet og åpenhet om pengebruk som sentrale prinsipper for sin virksomhet.
​
Det andre prosjektet, Gleis 21 (se bildene over), omtales i IBA-programmet som "nabolagets brobygger." Selv om det ikke er del av en større bevegelse, praktiserer det like fullt sosiokrati. Dette betyr at beslutninger tas i fellesskap gjennom konsensus, snarere enn flertallsavstemninger. Denne prosessen krever større empati og innlevelse i andres perspektiver, samt evnen til å forhandle, involvere seg aktivt, formulere konflikter tydelig og håndtere dem på en konstruktiv måte. Det kan være en fordel å ha en felles grunnforståelse eller verdisyn for å lykkes med dette.
Gleis 21 er bygget på tre pilarer:
1 Å bo solidarisk: I tillegg til et solidaritetsfond huser prosjektet to boliger for unge flyktninger som fordeles i samarbeid med en sosial aktør, det arrangeres tyskkurs i samarbeid med andre organisasjoner og ungdomsentre mm.​
2 Å nyte med måte/bærekraftig: Kafeen mot parken har blant annet et «åpent kjøleskap», i samarbeid med foreninger for urbant landbruk og “matvarereddere”. ​
3 Å forme bykultur sammen: Et radiostudio og forsamlingsrom i samarbeid med en kinoforening, teater, lokale radioprodusenter, TV mm.
​
Gleis 21 og Bikes and Rails skiller seg fysisk ut fra sine omgivelser med å ha umalt tre som ytterkledning og frodige matvekster i plantebedene. Mens andre prosjekter i Sonnwendviertel har hatt en mer tidstypisk tilnærming med fokus på å skape "robuste" og "vedlikeholdsfrie" fasader og uterom, har disse sosiale byggfellesskapene, med sin grunnleggende premiss om at alle beboere deltar i drift og vedlikehold, hatt frihet til å ta andre valg. De ser ut til å prioritere trivsel, styrking av biologisk mangfold og opplevelsen av personlig omsorg for stedet.
Det gir følelsen av at her kan jeg dyrke noe, her kan jeg møte naboen, her er jeg fri til det ene eller andre - som ofte er viktige for tilhørighet og opplevelsen av å slå rot. Bakkeplan fungerer som en allmenning for både naboskapet i bygget og for hele nabolaget. Det personlige preget som er mulig i de to byggfelleskaps-prosjektene står i kontrast til logikken vi kjenner fra det private storskala boligmarkedet i Norge som internasjonalt: Det som verdsetter lønnsomhet over alt annet og utformes som det lettest salgbare investeringsobjektet, også av beboeren selv.
​
Stedets personlighet
​
Byggfelleskap har en tradisjon i Wien som startet på 80-tallet. Disse ble sett på som eliteprosjekt, og de krever fortsatt sosialt ressurssterke individ, selv om modeller som Miethäusersyndikat ikke forlanger de samme økonomiske musklene. Miethäusersyndikat har sitt opphav i alternative miljøer og deres approriasjon og ivaretakelse av tomme bygg. I alle tilfeller er det folk som er drevet av en vilje og et engasjement. Når en slik gruppe jobber sammen har det sine fordeler, noe byen Wien klarte å fange opp og integrere i Sonnwendviertel.
​
IBA-gruppen så verdien byggfelleskapene kan spille i et større nabolag og sørget for at tomter ble avsatt for dem. Egne utlysninger lot byggfelleskap konkurrere mot hverandre, og ikke mot de store utviklerne, og tomteprisen ble også holdt overkommelig. Det viktige for byen var å få til den sosiale miksen og de velfungerende dynamikkene i nabolaget, og ut fra det jeg opplevde som besøkende, har de fått til nettopp dette.
​
Prosjekter som Gleis 21 kan vise vei mot en måte å utvikle mer mangfoldsvennlige, fremtidsrettede boformer som tar vare på både folka og jorda vår. En villet investering i noen utprøvende prosjekt kan være nok til å endre en dynamikk. I Sonnwendviertel behøvdes det kun et par slike prosjekter for å endre karakter på hele området.
​
​Så er det viktig å huske at dette var del av et helhetlig, allment, sosialt bevisst boligsystem, der bolig er en menneskerett, og et trygt hjem grunnlaget for velferd.
​
8
9
1. Dette fikk jeg forklart av Amila Širbegović i et intervju. Hun er boligforsker, arkitekt og jobber i byens boligprogram, i tillegg til å ha vært sentral i prosjektledelsen av IBA-Wien, som beskrives senere i teksten.
​
2. Ev. delstaten/byen som helhet. Bydelene har stor grad av autonomi, og har også egne avdelinger for boligpolitikk, men med mindre ressurser.
​
3. Interessant nok var dominerende nøkkelpersoner for den nyliberale privatiseringsbølgen, slik som Friedrich Hayek, fra Wien, som del av “den østerrikske skole i økonomien”. Tydeligvis fikk ikke denne grenen av økonomien det samme fotfeste i Østerrike som i andre land, slik som med Tatcher i Storbrittania og Willoch i Norge.
​
4​. Lefaivre påpeker også at Østerrike etter 2.verdenskrig ikke hadde lov å bygge opp en hær eller være del av noen forsvarsallianse slik som NATO, og dermed på lignende vis som Japan kunne bruke penger på andre ting.
​
5. Her har lovverket også sikret at kun en liten del av husleien kan brukes på annet enn drift og vedlikehold, slik at leieprisene synker med årene.
​
6. “New Social Housing” på engelsk. Jeg ville oversatt det til “nytt sosialt boende”, da det vektlegger det å bo som handling, selv om det nesten høres dansk ut.
​
7. Boligforsker Širbegović fastslo det ikke som et rykte, men en sannhet og et gitt premiss.
​
8​. "Nachhaltig” er det tyske ordet for “bærekraftig”, men kan også oversettes mer ordrett med “tilbakeholden”, noe som kanskje i enda større grad fanger behovet for reduserte forbruk og færre naturinngrep mm.